… og nå mister hun hjemmet sitt også. Hun er kjempetrist! – Er det et kommunistland vi bor i? Dette er vårt hus, vi eier jo det! Lilly forstår ikke dette. Det gjør vel ikke vi heller. – Skal de virkelig rive ned alle veggene mine. De fine tapetene, da, Siv? Hva? Må vi rive ned dem også. Jeg må tale dem til ro, sier Lilly optimistisk. – Siv? Er du sikker på at jeg ikke kan beholde badet mitt? Det er så fint. De får i allefall ikke røre kjøkkenet mitt, da streiker jeg.
To sønner døde, mannen døde, ja, hele slekten er borte. Unntatt en svigerinne i Danmark. Nå er vi familien hennes. Hun er vår mor, bestemor og venninne. Hun er alltid med, på ferier og store dager.
Lilly er snart 90 år, 9 mai. Gjett om vi skal feire henne. Hun bor over oss, i 2 etasje. I 90 år har slekt og venner av Lilly bodd i dette huset som nå er vårt. Veggene er full av historie. – Siv? Denne veggen lagde Roald til meg. Den kan de ikke ta ned. Hun er ulykkelig. Ulykkeligheten var der, men nå er hun fortvilet. Men det hindrer oss ikke for å oppleve noen minutter av lykkefølelsen sammen. Jeg får Lilly til både å synge og danse!
Jeg har sett ulykkelige mennesker oppleve noen minutter av lykkefølelsen. De blir helt satt ut -som om de ser en rosa grønnprikket ensom elefant midt på Hardangervidda! Jeg håper den elefanten forvandler seg en vakker vidde, som de kan besøke igjen og igjen.